Et lite innblikk

Så jeg tenkte dette kunne være et lite innblikk i mitt hode. Egentlig trenger jeg bare å få sagt hvordan jeg har det. Pytt, pytt dette får duge.

I'm not okay. And in some pathetic, cruel way I think I'm waiting for someone to realize that. Even though I never leave the house anymore and haven't been to school for almost two weeks, I feel so damn tired. I know it's not from lack of nutrition. No matter how hard I try I can't seem to lose any weight. Not like before, when the kilos slid off every day and I felt euphoric - you all said not to do that anymore. I'm such a failure. The feeling of shame burns deep into my bones - it runs in my veins, clouds my vision and rings in my ears. There's no escaping what I am. And then there is the loneliness, unbearable in it's very own and wicked way. Sometimes I wish you would just leave me now, get it over with, so I don't need to go around and be so damn frightened all the time. By now you must've gained some insight in what I truly am. I'm worse than nothing, I'm a burden. Incapable of being loved, undeserving of everything you have ever given me. To let me go would be a favor. Because every second of every day is like torture. Not the visible and scorching kind, but the kind of torture that slowly burns, haunting and constant, thorough not to leave anything behind. Until everything I ever cared about is nothing but a wasteland where the lonely wind travels in darkness.

Når jeg blir litt poetisk

Okei, må beklage på forhånd for dette, men pytt pytt, er nå ingen andre som leser dette enn meg selv så. 

Life - a series of moments. Choices, every day, some small and some big. Some taken without consideration, a reflex or a simple choice. Others require deeper thought because they seemingly have more comprehensive consequences. Crossroads. I can't help but feel like I'm at one now, staring down the many paths that could be my very future. Off course there is the highway, where everyone seems to be rushing past and ahead of me without glancing back. Why am i scared then, of this road so frequently travelled? Because my heart is certainly throbbing, beating out of my chest, my palms sweaty, my throat closing up, every second it's getting harder to breathe, my body's shaking and I'm breaking a sweat. I just can't seem to move forward. I can't help but feel like this is it. This is where you leave me, and perhaps even where I leave myself, for something else or nothing at all. None of these other winding paths seems like good alternatives. Each one entails their own portion of pain and suffering. I don't want to feel helpless anymore. Yet that is all I feel. I'm lost. Why is there nobody coming back for me? I guess this is a road I have to walk alone, if I only knew which one to follow. It's killing me. It feels like I'm literally dying here at the cold crossroads. Perhaps from the loneliness or perhaps from the sole purpose of having no purpose. Ironically, I've never had a task more consuming than that. It's a killer. Definitely.

Vinterferien på hell

Lenge siden, men det bryr jeg meg egentlig ikke om.

Opplever dere noen gang at forventningene er for store til å oppfylles? Okei, forventningene mine til ferien var ikke skyhøye, men det blir aldri så bra som jeg tenker det skal bli. Jeg gleder meg grenseløst i ukene før vi endelig får fri, og når tidspunktet kommer så er det ikke annet en ny dag. 

For meg er det ikke stor forskjell på ferie og hverdag, så hvorfor jeg ser så frem til ferien vet jeg ikke. Kanskje tenker jeg at alle ikke skal være så travle, at vennene mine endelig har litt tid til lille meg som er hjemme og alene støtt. Men med sånne tanker blir man bare skuffet, for sånne tanker leder ikke til noe godt. Nå er ferien nesten over og jeg har så vidt sett snurten av dem. Uken har vært som en helt ordinær uke. Og hva sitter jeg igjen med da? Skuffelse og en søkende tanke om hva det er jeg gjør galt. For når ingen ønsker å tilbringe tid med meg så er det helt klart noe som er feil med meg. Ta noen kloke ord fra Rowling:

"To suffer is as human as to breathe." - J. K. Rowling, cursed child

 

Men nå klager jeg fælt, og det tviler jeg på at dere har lyst til å høre. Så den siste tiden har jeg faktisk gjort annet enn å se på netflix og trøste meg selv med mat. For å prøve å gjøre opp for min egen byrde og kanskje muligens hjelpe noen andre så har jeg vært tilbake på ungdomsskolen min og holdt foredrag for noen klasser om psykisk helse. I praksis vil det si at jeg har stått en hel time og mast hull i hodet på de stakkars elevene om meg selv. 

Men adios amigos! Jeg må gå nå, skal på hytten.

Trumpastrophy og Hellige helg?

Hola chicas!

Fredags ettermiddag, hele helgen ligger foran deg. Det er en litt deilig følelse. Ingen planer (ha for et sjokk!), bare kosekveld med familyen. Fredagstaco står på menyen. En kort oppdatering for dere der. 



 

Neida, men det er jo en interessant dag i dag. Fredag 20.januar 2017: Donald Trump blir innsatt som ny president i USA. Kjent som dagen da alt gikk til helvete, haha nei jeg tuller. Jeg skal prøve mitt beste å ikke ha noen fordommer, jeg har jo ikke peiling på hvordan han vil gjøre det - for alt jeg vet kan det gå knirkefritt. Men det blir ihvertfall en spennende tid fremover, vi får vel si det. Presidentinnsettelsen sendes live kl. 16.30 på VG-tv, så jeg får vel følge med der. Hva tanker har dere der ute om dagens innsettelse? Har dere tro på Trump?

Jeg har bestemt meg for å prøve å ha litt mer tillit til folk. Vi er mennesker, og vi er alle kapable til å gjøre gode og onde ting. Om jeg dummer meg ut, så vil jeg ikke bli dømt for det resten av livet. Folk kan forandre seg og de kan overraske. Det er ikke lenge siden at jeg var veldig negativ til menneskerasens baktanker for alt de gjorde. Humans are vicous beings, capable of nothing but pain and disappointment. Noe sånt hadde jeg hengende på veggen. Men nå har jeg altså bestemt meg for å ha litt mer tillit. 

Men nok om det for nå.

Jeg har fortsatt å møte et menneske som gleder seg mer til hverdagen enn helgen. Hvorfor er det sånn? Forandring fryder kan vel være en forklaring, men det er jo litt trist når man tenker over det. Vi bruker tross alt mye tid på hverdagen, om det nå enten er å gå på skole, arbeide, være hjemme eller noe helt annet. Ofte føler jeg at jeg bare gleder meg til helgen, for da er uken over. Men det har ikke alltid vært sånn. Med anorexi bød helgen på utfordringer som de fleste kanskje ikke tenker over. Helgen er jo tida for hygge og kos, god mat og man tilbringer mye av tida sammen med andre. Men med en spiseforstyrrelse ble dette rene helvete. Jeg hadde ikke lyst til å spise den gode maten vi skulle spise, og ikke minst ville jeg ikke ha noen som stirret på meg mens jeg gjorde mitt beste. Aller helst ønsket jeg å bare tulle meg inn i et teppe, se noe på tv og prøve å distrahere meg selv fra porsjonen med toro tomatsuppe som jeg sippet på etter beste evne. Og lørdagsgodt, fredagskos? Skulle jeg spise noe sånt måtte jeg både trene på forhånd og så godt som faste hele dagen. Det var ikke stas, og ikke noe jeg gledet meg til - det var rett og slett et mareritt. 

Igjen så snakker jeg sikkert bare tull, hodet mitt har vært fullt av mange rare tanker opp gjennom tidene. Jeg beklager at du nå måtte være vitne til noen av dem. Så jeg skal holde kjekt. Dere må tro jeg er gal.

God helg da folkens!

Here we go again

Hei igjen!

Har vært borte en stund nå, men det er sånn jeg er. Jeg skriver når jeg føler for det og bare da. Denne bloggen er tross alt for min egen del. 

En rask oppdatering på hva jeg har gjort mens jeg har vært borte: spist, lest, hørt på musikk, netflix, sovet, gjort annet unødvendig, skolearbeid, vært sosial. I den rekkefølgen, ja. 



Men seriøst, jeg hadde en oppgave i historie idag som jeg gjerne vil snakke litt om. Temaet var middelalderen, men det er ikke egentlig poenget. Poenget er at den fokuserte på forholdet mellom religion og stat. Og dette er et interessant tema. Så jeg begynte å tenke over situasjonen i Norge. Her i Vesten har vi vært gjennom en sekularisering som i stor grad har skilt religion fra stat. De fleste her til lands er enige i at det åndelige og politiske helst ikke bør blandes i for stor grad. Så for gøy begynte jeg å lete etter deler av vårt samfunn som henger igjen fra den tiden da stat og kirke var en samarbeidende enhet i Norge. Det første som slo meg var at butikker og alkoholsalg er stengt på søndager, hvilket stammer fra kirkens tro om at søndag er guds hviledag. Ikke at det er noe galt med det, men det er jo bare litt interessant å tenke på hvor vi har skikken fra. 

Vi feirer så klart kristelige høytider og skolens samt landets helligdager er planlagt i forhold til dette. Kristi Himmelfartsdag, for én, er feiringen av at Jesus dro opp til himmelen. Dagen i seg selv har ingen annen betydning for oss eller våre liv, men allikevel har store deler av Norge fri på denne høytiden. Men jeg klager ikke, en fridag er en fridag - uansett betydning. Okei, det mener jeg egentlig ikke, for her er saken; I mange tilfeller tror jeg vi blander religion med norsk tradisjon. Også når dette blir helt feil.

Jeg forstår at mange ønsker å konfirmere seg kristelig. Å konfirmere seg i kirken er norsk tradisjon mener mange. Det er kanskje et ønske fra besteforeldre, eller annen familie. I min familie er det tradisjon, vil mange kanskje si. Men en konfirmasjon er ikke bare en feiring, det er først og fremst en bekreftelse på tro eller livssyn. Å konfirmere seg i kirken vil si å bekrefte at man deler kirkens tro og verdier. Denne dagen faller det året vi fyller 15. Noen mener at det skal være en inngang til voksenlivet, jeg vet ikke. Det er kanskje litt drøyt på femten. Vi er kanskje ikke voksne, men vi er gamle nok til å vurdere ting for oss selv; Hva mener vi er riktig, hva er galt? På femten er vi gamle nok til å ta en selvstendig beslutning. Det er hva en konfirmasjon handler om. Dersom vi setter det litt på spissen og tar alt litt bokstavelig, vil det å konfirmere seg kristelig si at man er enig i det som presten lærer oss gjennom konfirmasjonsundervisningen. Vi bekrefter at for oss er det helt greit at en prest står der oppe og snakker om riktig og feil kjærlighet. Om hvem som skal kunne elske hvem. At blant annet homofili er galt. Det gjør meg forbanna. For hvordan i alle dager kan man i 2016/ 2017 støtte noe sånt? Blant alle 15-åringene i den kirken sitter det gjerne en gutt eller jente som får høre at deres kjærlighet ikke er verdig slik som andres. Og rundt dem sitter venner og bekjente, som gjennom konfirmasjon i kirken faktisk (i teori) støtter det presten sier. 

Ikke misforstå, dette er ikke et angrep mot religionen i seg selv. Kristendommen har mange gode verdier og skikker, poenget er at ikke alle av dem er gode. De er utgått, og burde aldri egentlig sett dagen i bunn og grunn. Men som stille deltaker i kristen konfirmasjon blir man medskyldig i dette sviket. For selv om man kanskje tenker inni seg at dette er galt, dette er jeg uenig i, så vil hverken den jenten eller gutten som føler seg skamfull eller utsatt kunne høre det. Så ikke velg konfirmasjon i kirken bare fordi det er tradisjon. Det er ikke norsk tradisjon å diskriminere våre medmennesker. Norsk tradisjon burde være å elske og godta alle for dem de er, uavhengig av ubetydelige individuelle forskjeller. 

Jeg mener ikke med dette å kritisere eller presse noen til å ta valg de ikke mener er riktig for seg. For all del, konfirmer deg i kirken, men vær i det minste klar over hva dine handlinger egentlig betyr og uttrykker. Hvis du er uenig i det presten sier i din konfirmasjonsundervisning, så uttrykk den uenigheten. Konfronter det du mener er urettferdige fordommer. Fortell han eller henne din mening og vis dine medkonfirmanter at tro og verdier er noe dere skaper for dere selv. Det er ikke et svar man finner i en tusen år gammel bok. Vi kan tenke for oss selv. Konfirmasjon handler om å utforske hva en selv mener er riktig og galt og ta et standpunkt her i livet. 

Men nå maser jeg fryktelig igjen. 

Så jeg skal avslutte nå.


Fordi du er magisk. Det er vi alle om vi bare lytter til oss selv.

Okei, veldig klisje her på slutten.

Nå går jeg før jeg spytter ut med flere flauser.

Hade.
 

Mandagsmorgen blues

Så var vi her igjen da - Mandag. Starten på en ny uke. Nå skal jeg ikke gå helt pessimist på dere her da. Jeg motstår fristelsen. Det finnes vel folk der ute som faktisk setter pris på mandager og ukestart. For å være helt ærlig så irriterer dere vettet av meg, så mye positivitet så tidlig i uken. Man må sette pris på hver dag man får og blah blah blah. Ikke misforstå, jeg misunner dere; tenk å kunne møte en ny uke med et stort smil og åpne armer. Bare glede for ukens oppgaver og hendelser. Sorry, men det er ikke meg. Ikke akkurat nå ihvertfall.

Jeg er stolt da. Klarte å slepe meg selv ut av senga før 8. Umenneskelig spør du meg, praise til dem som klarer det hver dag. Men det har ikke alltid vært sånn. Mine søvnmønstre varierer så enormt. Det var en stund jeg våkna før klokken var 5 og dro på joggetur i soloppgang (dette var så klart om sommeren da, ikke noe soloppgang før ni/ti nå om dagen). Bare det alene kan jo gjøre en person deprimert. Men nok om det.

Mitt mandagshumør:


 

Jeg assosierer meg selv sterkt med Linn, noen som ser på SKAM? 

NRK: sesongtrailer nå takk.

Igjen vil jeg beklage for alt dette maset. Ha en fin dag og nyt den nye uken :P

En liten lørdagsoppdatering

​Hey dere!
Ja så vil jeg bare gi en liten oppdatering av mitt humør akkurat nå. Sovnet drit tidlig i går - for en gangs skyld sovnet jeg faktisk tidlig når jeg bestemte meg for å gå til sengs til et rimelig klokkeslett.

Vanligvis blir man jo bare liggende og gruble over alt og ingenting. Jeg er av typen som tar opp spørsmål som er dead serious mens jeg prøver å sovne. Hva er meningen med livet? Ingenting egentlig, kan likegodt bare gi opp nå. Vi dør alle en dag uansett og that's it. Vi er borte. Dersom vi skal være realistiske så er det jo ikke sånn at noen kommer til å huske oss et par hundre år frem i tid. Vi, alle sammen, rasen homo sapiens vil jo bli utryddet en dag - slik som alle andre, og hva godt er det egentlig vi har gjort da? Ødelagt planeten vår, jo vær så god... Ja som dere skjønner når jeg først er igang, there's just no stopping me, og så får jeg ikke sove da.

 Har sovet i sånn 12 timer så dette blir en natt for rekordboken.


Gir meg selv en klapp på ryggen nå, for det var en god historie. Veldig interressant. Beklager.

Vel det var egentlig alt for nå.
Hade.

Storm og Netflix

Ja så sitter jeg her da.

Ikke en veldig produktiv dag dette. Jeg sov til klokka ni og har i mine våkne timer ikke gjort annet enn å spise frokost og se serier på netflix. Ikke at det var mye til frokost å skryte av heller. Noen dager orker man liksom ikke prøve engang. Det ble en halv melon, og jeg spiste den med skje direkte ut av skallet. Også knasket jeg i meg et halvt tørt knekkebrød da, for å få litt fiber. Dere må ikke tro at dette er normalt. Er det en ting jeg kan forsikre dere om så er det å ikke ta kostholdstips fra meg. Mitt forhold til mat er anstrengende og jeg har hatt spiseforstyrrelse i to-tre år nå, så dere er blitt advart. 

Det er en sånn dag idag hvor det er slitsomt bare å dra seg selv ut av sengen. Hadde det vært opp til meg hadde jeg blitt liggende og ignorert at solen stod opp. Ikke at det er mye sol å skryte av da. Nå er det faen meg snøstorm ute, så jeg har litt bedre samvittighet for å bruke dagen min til nada of importance. 

Man har liksom alle disse tingene man gjerne skulle ha gjort, men så er det ting som distraherer, ikke sant? Oj... her var det visst en ny serie på netflix - jeg får vel sjekke den ut. Og sånn fortsetter det. Får ikke gjort en dritt. Noen som kjenner seg igjen? 

Så er det den hersens automatiske avspillingen av neste episode. Den gjør det jo bare altfor lett å starte et serie-marathon. "Neste episode spilles av om 11 sek..." For ikke å snakke om at de har lagt med et sånt spennende bilde som indikerer den mest interresante hendelsen i neste episode. Og man tenker oh, shit - det får vel bli bare en til da. Nok en gang har de lovet at A blir avslørt i Pretty Little Liars, eller at en av jentene blir utsatt for en nær-døden ulykke. Det kan være akkurat den episoden fra friends som du elsker for den får deg til å le hver gang. Følger dere med på Modern Family? Jeg bare dør av Phil - han vet å gi livsråd, og så Gloria da med tiktiktk - helikopteret.

Men nå starter en ny episode så adios amigos!

Da har jeg visst startet blogg...

Hey, ja her var vi da. Vet ikke hvordan dette vil gå.

Jeg er flink på å ta feil, grundig feil, det må jeg bare advare om. Og så er jeg glad i å bare la tankene ramle inn. I andre ord: jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg av dette, men vi får vel bare prøve.

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Mars 2017
hits